I natt, sånn i ett-tiden var hele familien våkne (tilsynelatende).

På grunn av et migreneanfall gikk jeg og la meg i 7-tiden i går kveld. Mannen hentet dyne og pute rundt halv- ett for å sove på sofaen. Han ville forskåne hodet mitt mot snorkingen hans. Omtrent en halv time senere står eldstejenta på 11 midt i rommet. Hun har mareritt om en film hun og pappa så på kino. “Du får hente dyne og pute, og legge deg i pappas seng,” er min noe grøtete løsning på hennes problem.

To minutter senere står minstejenta midt i rommet. “Jeg har mareritt.” Jeg er fremdeles groggy, men får spurt henne om hva hun har drømt. “Jeg var den siste levende igjen på jorda, alle andre var døde, og så skulle dem ta meg!” Det er jo en veldig skremmende drøm, og heldigvis kom pappaen opp fra stua og tok henne med seg for å trøste.

Eldstejenta sovner fort. Selv blir jeg liggende våken ett par timer, det samme gjelder mannnen i første etasje. Vi begynner å bli såpass gamle at det å våkne opp fra nattesøvnen ikke er like greit som før. Det er ikke lenger bare å snu seg rundt og sovne igjen.

I dag formiddag kunne eldstejenta fortelle at hun sov kjempegodt i pappas seng, og minstemann kunne ikke en gang huske at hun hadde hatt mareritt…

Sånne gleder får man også når man er foreldre…..