I dag har jeg vært student igjen. Hver 3.uke er jeg på
Høgskolen i Østfold for å lære litt mer på veien til en Mastergrad i
spesialpedagogikk.
Forrige semester var temaet overgripende emner i
spesialpedagogikken. Da lærte vi om spes.ped’ens historie, og både store og litt mer obskure
teorier på dette feltet. Det var veldig interessant, faktisk.

Dette semesteret er det vitenskapsteori, forskningsmetoder og statistikk
som står på programmet. Noe sier meg at dette blir et tørt og tungt semester.
Vi skal nemlig lære om kvalitative og kvantitative forskningsmetoder, statistikk og analyse og sånt. Ikke akkurat mitt felt, og det lille jeg har
sett i pensumlitteraturen frister ikke særlig til nærlesning. Det må jeg jo,
etter hvert.

I dag var det imidlertid et stort lyspunkt, og det var
forelesningen om vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi. Foreleseren er en
dyktig mann. Han har humor, selvironi, og en enorm kunnskap han kan øse av seg
på en forståelig måte. Dagen har vært veldig god.

Vi har fått høre om vitenskapens historie, om dogmer og paradigmeskifter. Vi har
reflektert og diskutert, noe som ikke er så vanlig å få lov til på
forelesningene på høgskolen. Da
skal man vanligvis mest sitte stille og notere.

Jeg bet meg spesielt merke i det Karl Popper (1902-1994) hevder,
nemlig at en teori ikke er vitenskapelig før den kan kullkastes. Det vil si at
noen andre kan prøve teorien og komme til et annet svar enn det forskeren
gjorde. Det er kullkasting av teorier som fører til at samfunnet går framover
(eller bakover, alt ettersom).

Samfunn som stivner i den samme teorien vil
stagnere. Andre teorier blir
farlige, og en trussel mot samfunnet fordi de vil kullkaste teoriene samfunnet
bygger på. Ett godt eksempel på et slikt samfunn er det kommunistiske, der
andre teorier er farlige (demokrati og kapitalisme). Sovjetunionen falt til
slutt, men vi har fremdeles Kina og Nord -Korea igjen.

Samtidig som han sier at en god vitenskapsmann (eller-
kvinne) ideelt sett skal legge fram teorier som er åpne for kritikk og
kullkasting, mener Popper at man ikke skal ta all kritikk for god fisk. Man må
kjempe for sin teori, men på en vitenskapelig måte. Det skal ikke være slik at
det skal være en elite som kan kullkaste teorier bare fordi de tilhører eliten.
Her skjøt foreleseren inn at vi ikke ukritisk skal godta all kritikk vi får på oppgaver
vi skriver . Man må være kritisk til kritikken for at man skal kunne
gjøre seg nytte av den.

Popper sier også at når man undersøker et problem vil svaret
ikke være en løsning, men et nytt problem. Dette nye problemet kan man søke
etter et svar på, eller man kan slå seg til ro med det svaret man fant . I denne delen av forelesningen så jeg for meg jentene da de var mindre,
og i “hvorfor det?”- fasen. Hvert nytt svar de fikk av oss voksne ble
besvart med et nytt “hvorfor det?”. På den måten fik de mer kunnskap,
og de godtok ikke verden slik den var før de fikk et svar de kunne være
fornøyde med, selv om det periodevis holdt på å drive oss til et
lettere vannvidd.

Fordi man ikke får en konkret løsning på et problem, kan man ikke si at noe er absolutt sant. En sannhet vil forandre seg etter mange
variabler, f.eks når kom man fram til denne sannheten? Hvem kom fram til den?
Hvorfor fant man denne sannheten, og hvordan fant man den? Mange spørsmål som
jeg ikke helt klarer å få grep om nå svirrer rundt i hodet mitt etter denne
dagen, men det er utrolig interessant.

Karl Popper har havna på lista mi over mennesker jeg ønsker
å møte. Dessverre er nok ikke det mulig, for han døde i 1994, 92 år gammel.

Helt til sist i dag spurte en av medstudentene mine:

”Er det
sant at ingenting er sant?”

Det er noe å tygge på!